Filmanmeldelse av "Mannen som elsket Yngve"

Et lite stykke Norge

Jarle Klepp er en ganske normal elev som går på videregående skole. Gjennom sær musikksmak blir han en dag kjent med Helge og de starter Mathias Rust band sammen. Like fort som de blir bestevenner blir Jarle sammen med Cathrine, som er alt han noen gang har drømt om. Livet ser ut til å gå på skinner til det en dag begynner en ny gutt i klassen. Han heter Yngve og Jarle føler en merkelig dragning mot han, av en eller annen grunn klarer han ikke slutte tenke på han.

Mannen som elsket Yngve er basert på Tore Renbergs manus etter egen roman. Vi følger Jarles forvirrelse ettersom følelsene for Yngve blir starten på en stor forandring i livet hans. En helt uforventet forandring han aldri trodde skulle skje han.

Handlingen foregår i 1989 og klærne og musikken gir oss et godt inntrykk av hvordan Norges ungdomsmiljø var da Berlinmuren falt. Filmen er morsom, sårbar og proppet full av følelser og selvironi. Med gode skuespillere som vakkert skildrer relasjoner mellom kjæreste og venner er denne filmen definitivt verdt å se. Den er passende for alle aldersgrupper med forskjellig smak, så lenge du holder aldergrensen filmen er satt til garanterer jeg deg en god opplevelse. Dette er norsk film på sitt beste og underholder deg hvert minutt av de nittini den består av. Med temaer som kjærlighet, vennskap og homofili lover jeg deg fullklaff, dette er et lite, strålende stykke av Norge.

Millennier og stolt av det!

Denne kommentaren er rettet til:
http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/02/11/526545.html


Egoistiske verdensmestere med puter under armene. Overskriften på artikkelen er umulig å overse. Kanskje fordi forfatteren har brukt skriftstørrelse 44, eller kanskje fordi kommentaren som er rettet mot hvordan vi som er født mellom 1980 og 1995 oppfører oss, virker unødvendig hard og direkte. Artikkelen starter provoserende med anklagelser om at vi millennierne ikke bryr oss om annet enn iPodene våre og at vi er ute av stand til å gjøre helt elementære ting. Fortsettelsen er derimot ganske mye mildere, og jeg kan selv kjenne meg igjen i mye av det som blir sagt. Jeg er sikker på det at foreldre oppdrar barna sine på en helt annen måte nå enn det de gjorde før har utrolig mye å si. Det blir også hevdet at vi setter privatliv, familie og venner først, og at det blinde karrierejaget er på god vei til å forsvinne.

Selv tar jeg disse anklagene med godt mot og ser positivt på fornærmelser som sta, kranglete og sutrete. Jeg er vel heller viljesterk, har mye mot og er følsom. Ikke ville jeg satt karriere foran privatlivet mitt heller. Så er jeg en typisk millennier - får jeg vel heller bare være det.