Tekstanalyse av "Kunsten å være inder"

Karpe Diem - Kunsten å være inder

Kunsten å være inder handler om rasisme og om hvordan det er å vokse opp med mørk hud og opprinnelse fra India i hvite Norge. Teksten er veldig ironisk og putter en litt humoristisk tone på et veldig alvorlig problem. Dette forsterker budskapet i sangen og når den avsluttes med setningen "drep meg for fargen min og skap en Benjamin til" treffer den meg midt i hjertet. Sangen ble skrevet kort tid etter det mye mediaomtalte drapet på Benjamin Hermansen som i 2001 ble drept av menn fra et nynazistisk miljø. Benjamins eneste "forbrytelse" var å bli unnfanget av en ghanesisk far og en norsk mor.

På bildet: Karpe Diem

Jeg blir veldig engasjert av sangen og den får meg til å tenke og reflektere over rasisme i dagens samfunn. Selv om sangen er morsom og ironisk formidler den likevel et veldig seriøst problem som skaper en alvorlig stemning.


Teksten krever at du har noe forkunnskaper om temaet rasisme. Hvis du aldri har hørt om drapet på Benjamin, vil du heller ikke skjønne avslutningen på sangen. Rasisme er mye omtalt og jeg tror de fleste har ganske god greie på hva det innebærer. På en annen side har Karpe Diem brukt mye slang og eksempler fra hverdagen som er lettere for folk fra et ungdomsmiljø å forstå. Sangen kan nok gå hjem hos alle, men det er nok ungdom den treffer best.


Dette er en rap og det er naturlig at virkemiddelene rim og rytme blir brukt. Det er også noen språklige bilder i teksten. Overdrivelser og ironi er to faktorer som gir sangen særpreget sitt. Disse setningene fra sangen er bare to eksempler på bruken av de to faktorene:

"Pass deg, pass deg bunad blir burka!"
"Kommer til landet ditt, tar med seg en masse dritt, selger hasj og kebab til barnet ditt."


Teksten kritiserer samfunnet indirekte gjennom eksempler de tar i bruk fra hverdagen, men den beskylder også det norske folket direkte når det i du-form står at du vil gi flyktninger vaskejobb og norsk tester. Sangen setter alt veldig ut på spissen, men jeg synes den lykkes med det og den tar alt veldig på kornet.


Vil du høre sangen?
http://youtube.com/watch?v=ze1L9lmiCZk

Du kan også lese den her:
http://artists.letssingit.com/karpe-diem-lyrics-kunsten-og-vare-inder-jllxjnd

Filmanmeldelse av "Mannen som elsket Yngve"

Et lite stykke Norge

Jarle Klepp er en ganske normal elev som går på videregående skole. Gjennom sær musikksmak blir han en dag kjent med Helge og de starter Mathias Rust band sammen. Like fort som de blir bestevenner blir Jarle sammen med Cathrine, som er alt han noen gang har drømt om. Livet ser ut til å gå på skinner til det en dag begynner en ny gutt i klassen. Han heter Yngve og Jarle føler en merkelig dragning mot han, av en eller annen grunn klarer han ikke slutte tenke på han.

Mannen som elsket Yngve er basert på Tore Renbergs manus etter egen roman. Vi følger Jarles forvirrelse ettersom følelsene for Yngve blir starten på en stor forandring i livet hans. En helt uforventet forandring han aldri trodde skulle skje han.

Handlingen foregår i 1989 og klærne og musikken gir oss et godt inntrykk av hvordan Norges ungdomsmiljø var da Berlinmuren falt. Filmen er morsom, sårbar og proppet full av følelser og selvironi. Med gode skuespillere som vakkert skildrer relasjoner mellom kjæreste og venner er denne filmen definitivt verdt å se. Den er passende for alle aldersgrupper med forskjellig smak, så lenge du holder aldergrensen filmen er satt til garanterer jeg deg en god opplevelse. Dette er norsk film på sitt beste og underholder deg hvert minutt av de nittini den består av. Med temaer som kjærlighet, vennskap og homofili lover jeg deg fullklaff, dette er et lite, strålende stykke av Norge.

Millennier og stolt av det!

Denne kommentaren er rettet til:
http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/02/11/526545.html


Egoistiske verdensmestere med puter under armene. Overskriften på artikkelen er umulig å overse. Kanskje fordi forfatteren har brukt skriftstørrelse 44, eller kanskje fordi kommentaren som er rettet mot hvordan vi som er født mellom 1980 og 1995 oppfører oss, virker unødvendig hard og direkte. Artikkelen starter provoserende med anklagelser om at vi millennierne ikke bryr oss om annet enn iPodene våre og at vi er ute av stand til å gjøre helt elementære ting. Fortsettelsen er derimot ganske mye mildere, og jeg kan selv kjenne meg igjen i mye av det som blir sagt. Jeg er sikker på det at foreldre oppdrar barna sine på en helt annen måte nå enn det de gjorde før har utrolig mye å si. Det blir også hevdet at vi setter privatliv, familie og venner først, og at det blinde karrierejaget er på god vei til å forsvinne.

Selv tar jeg disse anklagene med godt mot og ser positivt på fornærmelser som sta, kranglete og sutrete. Jeg er vel heller viljesterk, har mye mot og er følsom. Ikke ville jeg satt karriere foran privatlivet mitt heller. Så er jeg en typisk millennier - får jeg vel heller bare være det.

Mobbing på skolen

I denne teksten vil jeg skrive om hvordan mobbing på skolen blir behandlet. Når jeg fant ut at jeg skulle skrive en tekst om på hvilke måter jeg kunne tenke meg å forbedre skolen, tenkte jeg med en gang at det var mobbing jeg ville legge vekt på. Jeg mener at hvordan elevene har det sosialt på skolen er ekstremt viktig siden de tilbringer såpass mye tid der som de gjør.

Om elever blir mobbet på skolen er det ikke lett for dem å kunne si fra anonymt. Slik jeg har opplevd det blir anonyme mobbeundesøkelser sjelden tatt, og uansett er de for omfattende til at de vil kunne hjelpe enkeltpersoner som har det ille. Det burde åpne seg nye muligheter der en anonymt kan si i fra. Jeg mener også skoler burde legge mer vekt på å skape et godt klassemiljø enn det de gjør fra før. En elev trenger ikke nødvendigvis å bli mobbet med ord eller fysiske handlinger heller, utfrysning kan være minst like ille.

I den klassen jeg gikk i på ungdomsskolen var det en elev som var inkludert i klassen på alle sosiale måter, men som ble mobbet veldig fordi han fikk gode karakterer. Dette var noe kontaktlæreren totalt overså og var til og med med på noen av "morsomhetene". Da fikk vi utdelt prøvene i timen, eller ute på gangen og alle var nysgjerrige på hva de forskjellige fikk. Jeg er helt sikker på at mange elever følte seg presset til å fortelle det uansett om det var et bra eller dårlig resultat. Karaktergiving over internett synes jeg har vært en veldig god løsning på akkurat det problemet. Det er noe jeg mener det ville være lurt å innføre på flere andre skoler.

Men det trenger ikke nødvendigvis bare å være elever som mobber andre elever. Jeg har selv opplevd at lærere kan være minst like ille. For noen dager siden sto det i avisen om en Steinerskole-elev som hadde måttet stå oppreist i to mattetimer og to friminutt fordi hun ikke klarte å løse en matteoppgave. Læreren prøvde å få elevene til å skamme seg over egne handlinger og presentasjoner. Dette er helt klart en veldig dårlig måte å prøve å få elevene til å lære på.

Ble straffet: Tidligere Steinerskole-elev Astrid Årseth fikk ydmykende straff fordi hun ikke klarte å løse en matteoppgave.

Jeg har selv opplevd å bli skjelt ut og bannet til av en lærer foran hele klassen, og jeg har hørt medelever blitt kalt "dumme" og "er du helt idiot i hodet?" har vært en setning som har blitt brukt opptil flere ganger. Til dette problemet tror jeg en anonym undersøkelse der elevene kunne vurdere lærerne ville være veldig lurt. Dersom flere mener en lærer sin læringsmetode henger ut og fornærmer, kan de få sagt i fra uten å trenge å konfrontere han eller hun med det. Når dette skjer burde også skolen ta det veldig alvorlig og ikke bare feie det under teppet igjen.

Å jobbe mye med samholdet innenfor klassen og kunne evaluere lærere som enkeltpersoner anonymt er to ting jeg mener kunne være med på å hjelpe å gjøre mobbing til et mindre problem i dagens skolesamfunn. Jeg vil også understreke at det er ikke sikkert mindre barn vet bedre, ungdommer trenger kanskje litt tid på å lære seg det, men lærere - voksne mennesker burde vite bedre enn å mobbe og henge ut personer. Derfor burde man slå ekstra hardt ned på dette.


Du kan lese artikkelen om Steinerskoleelev Astrid Årseth her:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=511262

Sammenlikning av tre blogger

http://www.vgb.no/341

Denne bloggen er opprettet av en person som har hjortejakt som hobby. Det første som slo meg da forsiden dukket opp var at dette antakeligvis ikke var en side jeg ville ha noen interesse av å lese, nettopp fordi bloggen handler om hjortejakt. Uansett er alt veldig oversiktelig og jeg kan tenke meg at folk med en liknende hobby, vil være interessert i å lese hva denne jegeren har å si. Layouten var helt enkel og det var fine selvtatte bilder der. Det er egentlig en veldig useriøs blogg som er opprettet av en privatperson som deler sine historier med de som har lyst til å lese.

http://www.oslostil.com/

Med en gang denne bloggen viste seg på skjermen min tenkte jeg at dette var en kul side som antakeligvis ville være interessant for meg, som moteinteressert tenåringsjente, å lese. Det virker som en seriøs blogg, layouten er kul og bildene og fargene gjør siden mer spennende å se på. Jeg mener oppretteren av bloggen har klart å få til det som antakeligvis er det viktigste når du lager en blogg, nemlig fange leserens oppmerksomhet. Denne konklusjonen kommer jeg fram til når jeg regner med at målgruppen er moteinteressert ungdom. Det er mange bilder av forskjellige antrekk innenfor street fashion som viser at du ikke trenger å bruke en formue på klær for å se bra ut.

http://petterak.typepad.com/

Petters fagblogg handler om hans egne tanker og refleksjoner om undervisning og læring. Bloggen er derfor ganske useriøs, men han gjør det helt klart at han bare vil at de som leser bloggen skal gi han innspill på noe av det han ønsker å dele med de. Førsteintrykket av bloggen stemte veldig godt med hva det var den handlet om. På forsiden står det med stor skrift «Petters fagblogg» og det er også et veldig uproffesjonelt bilde av han der, jeg skjønte derfor fort at dette ikke var en veldig seriøs fagblogg. Den virket fin å lese for de som interesserer seg.

Sommerdag

Hei dere på pc - som gidder å lese :)

Jeg sitter her i den gode kontorstolen min og skriver det første innlegget i denne fagbloggen. Men hva skal jeg skrive om? Jeg har slitt litt med å finne ut hva jeg kan velge som gjør dette innlegget ikke bare faglig, men også interressant å lese.

For nøyaktig en uke siden var det en fra klassen min som hadde en presentasjon av en bok jeg selv leste for en god stund siden. Jeg ble minnet på hva det var den handlet om, og at boken tok skikkelig tak i meg. Jeg la den faktisk ikke fra meg en eneste gang. Det vil si jeg leste hele greia i strekk, sammen med to av mine nærmeste venner.

Vi lå på takterassen og solte oss, mens vi sendte boken for høytlesning på rundgang. Et kapittel hver. Alle tre fulgte med i spenning, og innimellom hørte naboene små jentehyl fra terassen. Det var som regel når en ny person fra boken ble drept.

Boken jeg skriver om ble skrevet av krimdronningen Agatha Christie. Christie har skrevet flere utrolig bra krimbøker, men den vi leste var "Ti små negerbarn". Person på person blir drept på lik måte som et barnerim går, og spenningen er helt ubeskrivelig. Det var en opplevelse og lese boken, og presentasjonen i klassen minnet meg på den fine dagen jeg hadde sammen med vennene mine.

Selv er jeg spesielt glad i krim, det er vel egentlig nesten det eneste jeg leser. Uansett om du er en krim-junkie eller ikke er du rett og slett nødt til å lese denne boken. Kanskje helst en varm august dag, på takterassen med noen av dine beste venner. :)